Prolog.
Enhver historie begynner lenge før det første ordet er festet til papiret. Den begynner i fraværet, i avstanden, og i det stille rommet der minnene tvinger seg frem. Dette er ikke bare en introduksjon til et forfatterskap, men terskelen til en gjenfunnet tid.
Avstanden som forutsetning.
Å skrive er i sin natur en eksil-handling. Da jeg forlot den iskalde vinden på Øssia, var det ikke primært en geografisk forflytning, men et nødvendig brudd med den umiddelbare virkeligheten. Ungdomsverket Jesus i olabukser var et rop fra innsiden av stormen. Nå, under Italias milde, men ubønnhørlige lys, har ropet stilnet til en langsom samtale.
Her, omgitt av århundrer med stein og sypresser, trer fortiden frem med en ny, nesten brutal klarhet. Det er ikke lenger et forsøk på å fange tiden mens den flykter fra meg, men et nitidig arbeid for å rekonstruere den etter at støvet har lagt seg. Avstanden ga meg ikke bare et nytt hjem, den ga meg språket til å forstå det jeg forlot.
Et arkiv av intensjoner.
Dette stedet er ikke ment som en utstilling av flyktige meritter eller et rop om markedets oppmerksomhet. Det er et arkheion – et oppbevaringssted for det som har vært, og et solid fundament for tekstene som ennå ikke har funnet sin form.
Romanene, novellene og de upubliserte fragmentene du vil finne her, utgjør til sammen kartet over et indre landskap. De er destillasjoner av levd liv, formet i stillhet. Jeg inviterer deg til å tre inn i tekstene. Les dem ikke som rapporter fra en annens virkelighet, men som nøkler til å låse opp rommene i din egen hukommelse.
